Scenekunst og norsk tradisjon: Fra Ibsen til moderne performance

En reise gjennom norsk scenekunsts historie – fra folkelige tradisjoner og Ibsens dramatikk til dagens eksperimentelle scene.

Norsk scenekunst har en rik og mangfoldig tradisjon som spenner fra folkelige fortellerteknikker, joik og bygdeteater til verdenslitteraturens mest innflytelsesrike dramatiker. Henrik Ibsen, som levde fra 1828 til 1906, løftet norsk teater fra en regional kuriositet til en internasjonal kraft som fortsatt definerer moderne drama på globale scener. Men scenekunstens røtter er dypere enn Ibsen alene – de strekker seg ned i muntlige fortellerteknikker, norrøne sagaopplesninger, kirkelig drama og de tidlige folklige festspillene som fulgte årstidssyklus og merkedager.

Henrik Ibsen revolusjonerte europeisk teater med sine realistiske og psykologisk dyptpløyende skuespill fra siste halvdel av 1800-tallet. Verk som Et dukkehjem (1879) – der Nora Helmer forlater ektemannen sin i skuffelse over hans karaktersvikt – og Vildanden (1884) og Hedda Gabler (1890) utfordret borgerskapets selvbilde, konvensjonelle kjønnsroller og sosial hykleri. Ibsens innflytelse kan spores direkte i Brecht, Chekhov, Shaw, O'Neill og praktisk talt all vestlig dramaturgi siden. I dag settes Ibsens verk opp på teatre i hele verden, og Norge er representert internasjonalt gjennom Ibsenprisen og den norske ambassadørens rolle som kulturformidler.

Det Norske Nationaltheatret, grunnlagt i 1899, var i stor grad bygget på Ibsens arv og nasjonsbyggingens ambisjon om å gi Norge en storscene for norsk dramatikk på europeisk nivå. I dag er Nationaltheatret, Det Norske Teatret (med Nynorsk som scenekunstlig og språkpolitisk profil), og Black Box Teater de tre viktigste scenekunstinstitusjonene i Oslo. Wikipedia om Nationaltheatret gir en grundig historisk gjennomgang av institusjonens over hundreårige virke. Utenfor Oslo er Det Norske Teatret, Trøndelag Teater i Trondheim og Riksteatret som turnerer over hele landet de viktigste institusjonene.

Den norske folkemusikken og dansetradisjonene utgjør en parallell og like viktig scenekunsttradisjon. Hardingfelespill, gangar og springar fra Telemark og Hardanger, hallingdans fra Numedal og Hallingdal, og den norrøne kvad-tradisjonen som levde videre i viser og ballader – disse uttrykkene ble kodifisert og systematisk bevart gjennom nasjonalromantikken på 1800-tallet da Rikard Nordraak, Ole Bull og Edvard Grieg bygget en norsk musikkultur på bondesamfunnets musikalske arv. I dag videreføres og vitaliseres disse tradisjonene på festivaler som Førde og på landets folkemusikk-utdanningsprogrammer.

Dukketeater og figurteater har en sterk tradisjon i norsk scenekunst, særlig i møtet med barn og unge. Den Norske Opera & Ballett er landets fremste institusjon for opera, klassisk sang og klassisk dans, og holder til i det arkitektonisk unike Operahuset i Bjørvika, tegnet av Snøhetta arkitekter og åpnet i 2008. Operahuset er i seg selv blitt et kulturelt icon og er en av Oslos mest besøkte kulturinstitusjoner. SNL om opera gir god historisk og sjangermessig bakgrunn for dem som vil sette seg grundig inn i operakunsten.

Den eksperimentelle og samtidskunstneriske scenekunstscenen er levende og internasjonalt anerkjent i Norge. Teaterhuset Avant Garden i Trondheim, BIT Teatergarasjen i Bergen og Black Box Teater i Oslo er knutepunkter for den mest nyskapende scenekunsten, der grensene mellom teater, performance, dans, visuell kunst og musikk aktivt utfordres. Ultimafestivalen for samtidsmusikk og Ibsenfestivalen bringer internasjonal samtidsscenekunst til norske scener og setter norsk arbeid i dialog med det beste fra europeisk og global performance-tradisjon.

Dansen i norsk scenekunst er mangfoldig og spenner fra ballettens klassiske form til moderne og samtids-dans med politisk og sosialt innhold. Carte Blanche, Norges eneste statlige kompani for samtidsdans, er en viktig institusjon som produserer og formidler norsk og internasjonal dans. Ny norsk dans er et begrep brukt om en generasjon koreografer og dansere som fra 1980-tallet av bygget opp en selvstendig norsk dansekunst utenfor operaens klassiske tradisjon. Danseinformasjonen er den norske fagportalen for dans og koreografi.

Scenekunstutdanning i Norge tilbys ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), Norges Musikkhøgskole, Kunsthøgskolen i Bergen, og ved teaterlinjer ved Høgskolen i Innlandet og andre regionale høyskoler. Folkehøyskolene spiller en særlig rolle som inkubatorer for unge scenekunsttalenter, og gir et år med intensiv praksis i teater, dans eller musikk i en trygg sosial ramme. Det er også en svært sterk amatørtradisjon gjennom Norsk Amatørteater Forbund (NATF), som organiserer hundrevis av lokale teatergrupper over hele landet.

Scenekunstfeltet i Norge har et relativt romslig støttesystem sammenlignet med de fleste andre land. Norsk kulturråd, Fond for utøvende kunstnere (FFUK), og statlige driftstilskudd til institusjonene finansierer et bredt mangfold av scenekunstuttrykk. Kulturloven fastslår det offentliges ansvar for å legge til rette for et bredt og tilgjengelig kulturliv for hele befolkningen. Norske kunstnere og kulturinstitusjoner opplever dermed en frihet til å ta kunstneriske risikoer som er sjelden i land med mer markedsbasert kulturfinansiering.

Barne- og ungdomsteater er et felt som prioriteres sterkt i norsk kulturpolitikk, basert på en erkjennelse av at kulturvaner og kulturforståelse etableres tidlig i livet. Den norske satsingen på Den kulturelle skolesekken (DKS) er et internasjonalt anerkjent program der alle norske skoleelever fra 1. til 13. klasse tilbys profesjonelle kulturopplevelser innen musikk, teater, film, litteratur og visuell kunst som en del av ordinær skolegang. Den kulturelle skolesekken er et av de mest ambisiøse programma for kulturformidling til unge i Europa.

Samisk scenekunst er en vesentlig del av det norske scenekunstlandskapet. Beaivváš Sámi Teáhter i Kautokeino er det nasjonale samiske teateret og produserer teater på nordsamisk og norsk. Joiken er et sentralt scenekunstnerisk uttrykk i samisk tradisjon – en personlig og stedbundet sangform med røtter tusenvis av år tilbake i tid. SNL om joik gir bakgrunn om denne sjangeren. Det har de siste tiårene vært en sterk vitalisering og internasjonalisering av samisk scenekunst, musikk og litteratur.

Digitaliseringens innvirkning på scenekunst er et levende debattema i bransjen. Kan man strømme teater og opera og beholde den genuine opplevelsen? NTT (National Theatre Transfers) og Metropolitan Opera's HD-sendinger til kinoer over hele verden viser at digitalt distribuert scenekunst kan nå et nytt publikum uten å erstatte den levende opplevelsen. Norske institusjoner som Nationaltheatret og Den Norske Opera & Ballett har eksperimentert med digital distribusjon og sett at det i mange tilfeller faktisk rekrutterer nytt publikum til de fysiske scenene.

Internasjonalt samarbeid er en stadig viktigere dimensjon ved norsk scenekunst. Norske produksjoner turnerer internasjonalt; utenlandske gjestespill beriker det norske repertoaret. Nettverksorganisasjoner som IETM (International network for contemporary performing arts) og Norsk scenekunstbruk (som koordinerer turneer og distribusjon av norsk scenekunst) gjør det mulig for norske kunstnere å nå ut til internasjonale scener og publikum. Norsk scenekunst er godt posisjonert internasjonalt takket være solide institusjoner, høy utdanningsnivå og en raus støttestruktur.

Fremtiden for norsk scenekunst vil formes av krysningspunktene mellom tradisjon og fornyelse, mellom det institusjonelle og det frie feltet, og mellom den levende, stedbundne opplevelsen og de digitale mulighetene. En ny generasjon norske scenekunstnere bringer med seg impulser fra global populærkultur, politisk aktivisme, teknologisk eksperimentering og et bredere mangfold av bakgrunner og perspektiver. Denne dynamikken mellom det arv og eksperiment er selve kjernen i scenekunstens vitalitet – og det er et godt tegn for norsk scenekunsts videre utvikling.